Nye dører åpnes

  • Skrevet 14.07.2013
  • Klokken 15:35

Jeg er en person som alltid har hatet forandringer, nettopp fordi de alltid har skjedd på feil tidspunkt. Jeg hadde et bra liv i Sandnes, de vennene jeg trengte og akkuratt klart å tilpasse meg Trones barneskole, da jeg ble flyttet til en øde øy. Dette var den første store forandringen som skjedde i livet mitt. Fra opp mot 600 elever, ned til 35 elever på hele skolen. Fra by, til øy. Jeg kunne ikke lengre gå der jeg ville, måtte ta buss eller bli kjørt over alt. Selv om jeg hatet det de første årene, klarte jeg rart nok det å vende meg til den nye tilværelsen. Jeg begynte å like livet mitt, og sluttet å lengte så mye etter det gamle. Jeg begynte med andre ord å gi slipp. Jeg møtte så mange flotte personer som alle var med på å gjøre dagen min mye lysere, og begynte å få flere oppturer enn nedturer. Plutselig etter jeg hadde bodd der i 8 år, skulle alt rives vekk fra meg - igjen. Vennene mine sto å vinket hade, det samme gjorde ganske mye av gleden, mens jeg ble tvunget til å komme meg videre. Tilbake til byen, til Sandnes. Jeg følte meg helt "sjelløs", i vertfall det første halvåret jeg tilbragte i Sandnes. Jeg var ikke meg selv, bare til stede. Ikke missforstå hva jeg har skrevet til nå, jeg hadde fantastiske venner her også, og selvfølgelig mange gode dager. Men jeg fant bare ikke min plass, jeg var bare forvirret - stresset. Ting kom seg etterhvert. Jeg ble gladere, og tryggere. Det siste halvåret følte jeg at en tung sekk løsnet fra skuldrene - en sekk fyllt av beskymringer. Jeg kunne endelig senke skuldrene, og være litt mer meg selv. Jeg kunne til og med si at jeg trivdes. Skolen var fin den, kanskje litt stressende, men jeg klarte meg.

Videregående kom, og det medførte en stor forandring. Overgangen fra det å få mye oppfølging, til det å være selvstending. Fra å være størst, til minst. Dette var jo egentlig en forandring jeg bestemte selv. Jeg måtte velge hvilket skritt jeg ville ta videre. Men for å være ærlig, var det ingen av retningene jeg gå. Jeg hadde ikke lyst å gå på Sandnes, Vågen, Akademiet eller noen andre skoler. Følte alle linjene hadde noe som passet for meg, men mye som ikke passet i det hele tatt. Grunnen til at valget til slutt falt på Sandnes, var på grunn av mulighetene jeg kommer til å få senere. Jeg kommer jo til å sitte igjen med studiekompetanse, om jeg fullfører - noe jeg skal. Hva jeg vil videre det vet jeg ikke, men hva jeg vil til neste år blir jeg mer og mer sikker på. Enkelt og greit så tar Sandnes ganske mye knekken på humøret mitt. Det er så kjedelig, og stressende. Jeg finner ingen interesse i fagene og er alt for lite motivert. Det er faktisk mye som holder meg igjen, men jeg tror det er nå jeg faktisk trenger en endring i hverdagen, og denne gangen skal jeg gjøre en forandring i livet mitt - en forandring jeg skal styre over selv. Til høsten blir jeg ikke å finne i Sandnes, ikke engang i Europa. Da befinner jeg meg på andre siden av atlanteren. Da begynner eventyret mitt som utvekslingsstudent i USA.
#utveksling


 


kommentarer: 6



LINN HØLLAND

Jeg er en eventyrlysten jente på 17 år. På bloggen kan du følge meg på min reise til Amerika, hvor jeg tilbringer skoleåret 2013-14. Jeg befinner meg i lille Lowell, som du ikke har hørt om, i staten Indiana. enjoy
hits