Livet i Amerika

  • Skrevet 22.08.2013
  • Klokken 02:44

Slik går noe som begynner å bli en normal dag for meg:

- Står opp kl. 06

- Dysjer

- Begynner å stelle meg 06.40 (ca.)

- Pakker treningsklær og bag

- Blir hentet kl. 08

- Er på skolen til klokken 15.00

- Går til skolens garderober

- Trener fra 15.30-17.30

- Kommer hjem litt før 18

- Har mye lekser å gjøre

- Spiser med familien

- Mer lekser

- Ser av og til på en film, eller er på pcen

- Legger meg mellom kl. 22-23

AND THEN REPEAT 

Jeg kan vel også nevne at det var 31 grader her idag, og vi hadde som vanlig kondisjon på fotballen. Jeg synes vi gjør mye feil, og er ikke helt enig imåten vi trener på. Selvfølgelig er det bra at vi trener kondisjon osv.. men å trene det hver dag, og etterpå trene i 1 og en halv time blir litt for mye. Den basiske delen (som laget helt klart trenger) er ikke endel av treningene. De er bare tunge og slitsomme. Men jeg liker fotball, og jentene der, så får bare håpe at det lønner seg.  Jeg har itillegg gym som valgfag på skolen, og her er det kun 4 jenter (altså litt høyt nivå) og tre ganger i uken. Så, jeg får mye trening her nede, men det er vel bare bra for meg.  #utveksling #trening


kommentarer: 4



Prosessen før reisen

  • Skrevet 21.08.2013
  • Klokken 12:45

For å kunne reise på utveksling ligger en laang forberedelsesprosess. For mange år siden var da jeg begynte å forberede meg mentalt, og ble innstilt på å reise. Men det var først i fjor at jeg begynte å gjøre noe med det. I vinter søkte jeg og venninnen min med explorius. Ikke så lenge etter jeg hadde sendt inn interesseskjema, fikk jeg en telefon hvor de spurte meg om å avtale intervjutid. Intervjuet fåregikk på skype, hvor både meg og mamma deltok. Det var utrolig dårlig lyd og bilde på skype, så jeg hørte ikke alt dama sa, og måtte bare prøve å svare det beste jeg kunne. En stund senere fikk jeg vite at jeg var godkjent og kunne begynne å søke. Jeg fikk en underorganisasjon og skulle begynne på den virtuelle søknaden da jeg fikk vite at jeg måtte betale mye ekstra fordi jeg har pels allergi.

Jeg ble i starten bare irritert og synes det var teit at jeg måtte ha select program på grunn av allergien min, spessielt når jeg allerede bor med en hund og en kanin. Jeg ønsker å bo med dyr, kan bare ikke trykke fjeset mitt i pelsen deres hele tiden. Jeg synes ikke det var verdt det, og hadde ødelagt litt av spenningen med å reise om jeg skulle valgt alt selv. Jeg byttet derfor organisasjon til STS, og det viste seg at de hadde mindre strenge og unødvendige regler enn explorius. Jeg måtte dermed begynne fra page one igjen, og sende inn nytt interesseskjema. Denne gangen ble jeg intervjuet på biblioteket i Sandnes, noe jeg synes var mye bedre. Jeg var utrooolig nervøs før møtet, usikker på engelsken min og trodde at det skulle gå dårlig. Men heldigvis fikk jeg vite ganske raskt etterpå at jeg var kvalifisert til å bli en utvekslingselev, og startet med søknaden både for hånd og virtuellt. Jeg må bare si om noen der ute tenker å reise på utveksling: Begynn med søknaden med engang, og sett av mye tid. Det er mer arbeid med den enn det ser ut til. Sånn uti Mars fikk jeg omsider levert alle deler av søknaden, både bilder av meg, huset mitt, familien min, mye tekst, legepapir, underskrifter osv.. Altså endelig fikk jeg levert mye strev, i sammarbeid med foreldrene mine. Heldigvis ble søknaden min godkjent, og sendt til USA.

I mai reiste alle STS studentene fra Norge på en forberedelseskurs i Oslo, noe som var utrolig gøy. Selv om møtene var vel lange, kjedelige, og den samme informasjonen gikk omigjen, lærte jeg mye nyttig. Jeg sov dessuten på rom med 7 flotte jenter. Disse + andre fra kurset var det utrolig gøyt bli kjent med, oog lett å bli kjent med siden vi alle har en felles interesse: utveksling. De har vært hjelpsomme og gode å snakke med i perioden før jeg skulle reise, det er godt å ha noen i samme situasjon. Jeg må si at jeg faktisk savner denne helgen mye, og jentene derfra. 

Karmen sitt bilde.

I månedene etter mai var vel egentlig livet mitt bare basert på folk jeg var glad i og litt skole. Jeg fikk meg kjæreste (17.mai), brukte mye tid med han. Så begynte ferien og jeg reiste til Spania. Jeg hadde vel egentlig en avbrekk hvor jeg ikke tenkte så mye på, eller hørte noe fra utvekslingen. Jeg fyllte 17, og hadde det faktisk veldig bra. Det var først i august når bestevennen min fikk familie at jeg begynte å tenke på USA igjen. Snart, uten å ane når, skulle jeg forlate lille trygge Norge og det fantastiske livet jeg hadde der. 

Det er rart å tenke tilbake på alt arbeidet jeg har måtte gjort (hehe, med mye hjelp) for å kunne reise, jeg håper året her borte blir verdt det.

#utveksling
 


kommentarer: 4



Lonley, but not alone

  • Skrevet 20.08.2013
  • Klokken 05:47

Det er nå 9 dager siden jeg kom hertil, selv om det føles mye lengre. Jeg begynner å føle meg tryggere og tryggere her, samtidig som jeg føler meg mer og mer ensom. Jeg er utrolig heldig som har en så god vertsfamilie, som jeg kan føle meg trygg og komfortabel hos. Jeg er heldig som allerede har fått meg mange venner, og har folk rundt meg. Men her stiller jeg meg selv ett spørsmål, hva er egentlig ett vennskap her i Amerika? Jeg møtte en jente for første gang, og rett etter hun hadde presentert seg selv begynte å hun å snakke stygt om en annen. Det er helt rart, hvordan mye folk faktisk snakker bak ryggen på hverandre. Selv om jeg har flere personer jeg kan være med og ikke er alene på skolen eller fritiden, så føler jeg meg så ensom fordi jeg ikke vet om jeg klarer å stole på noen, og føle meg trygg i ett vennskap. Jeg føler ikke at jentene her forstår hva det betyr for meg, som faktisk ikke er vandt med den samme kulturen. At når jeg kaller noen min venn, så er ikke det en person jeg kommer til å si slemme ting om. Folk her sier de hater hverandre fordi de har datet samme gutt. Og når de henger seg opp i sånne småting, så jeg tror nok at folk allerede har ting de kan si om meg. Jeg kan ikke si at det ikke plager meg, men jeg bryr meg faktisk mye mindre enn jeg vanligvis ville gjort. Jeg vet vertfall at uansett om det er mer drama her, så har jeg heldigvis alltid vennene mine i Norge som jeg skal komme tilbake til - noe de aller fleste ikke kan. For meg er dette et år hvor jeg får prøve å leve som en amerikaner, for andre er dette er et helt liv. 

#utveksling

 


kommentarer: 3



Back to school

  • Skrevet 18.08.2013
  • Klokken 07:34

På fredag var første skoledag(ja, på en fredag) her i Lowell. Jeg våknet kl. 6, og tok meg en dusj. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på skolen, og at det faktisk kom til å skje at jeg skulle begynne på en ny stor skole. Plutselig gikk det hele opp for meg, og jeg følte meg kvalm, helt utslitt og la meg i senga med en klump i halsen. Jeg ville bare sove, i senga mi, i Norge, i starten av juni og være der hvor ferien akuratt skal til å begynne. Men nei, jeg kunne ikke forsvinne, jeg måtte bare ta i bruk smilemusklene, og komme meg ut døra. Det er utrolig mange utvekslingsstudenter, eller generelt nye elever som begynner alene på skolen. Jeg er så heldig at jeg har fått blitt kjent med noen av D.J. sine venner, som kunne kjøre meg til skolen. Når vi kom inn på skolen møtte vi en slagshovedsirkel som leder inn til kantinen, kontorene, og til korridorene, den var helt full av elever, og det var utrolig bråkete. Jeg ble faktisk helt stressa av å stå der inne og vente på at dørene til korridorene skulle åpnes. Jeg ble følgt til døra til første time (eller noe jeg trodde var min første time) med etter halve timen var over merket jeg at jeg hadde havnet feil. (Selvfølgelig). En jente fra fotballlaget følgte meg til riktig klasserom, og siden jeg er fra Norge kunne læreren min tilgi meg for å være sein. Jeg må bare si til alle kommende utvekslingsstudenter: Bare vær åpen, og begynn på sport. På fredager har vi alle fagene på en dag, og jeg visste hvem folk var i nesten alle klassene mine uten om en. Dessuten ble jeg litt imponert over meg selv når jeg turde å bare gå bort å snakke med folk, og sitte meg ned med folk jeg ikke kjenner. Så første skoledag gikk med andre ord greit, når det kommer til det sosiale. Når vi derimot snakker faglig, så er jeg litt mer usikker. Jeg synes det er så utrolig mange kompliserte fagord, som jeg ikke forstår, og her er det ikke lov å reise hånden mens læreren snakker, og jeg glemmer hva jeg skal si når de er ferdig. Så ja, jeg tror jeg kommer til å slite litt med småting. 
På skolen ber de sånn Amerika bønn før de starter, og det kommer et biiip på høytalerene når folk får gå ut fra klasserommet. Når vi er ute har vi kun 5 minutter på å komme oss til neste klasserom, altså ingen tid til å komme til skapet. Skolen er formet som en stor sirkel, og det skal egentlig være lett å komme seg rundt, men jeg er helt sikker på at jeg ville vært lost uten hjelp der. Lunchen var helt utrolig stressende, den er delt opp i tre, og vi har aalt for liten tid. Jeg kom frem til kassen i kafeteriaen når timen skulle starte igjen. (Den nederste delen er litt random, men om noen skulle lure)

Etter skolen var det rett på trening. Vi sprang en og en halv mile (den engelske milen, ikke norske), og trente i over en time etterpå. Jeg var rett og slett utslitt. Etter trening kjørte vi til en av jentene på laget hvor vi spiste og koste oss. Det er helt sykt hvor mye de spiser her, og nesten alt er usunnt. Skjønner nesten ikke at det finnes tynne mennesker her. På kvelden dro meg og Stephanie til Morgen (to av jentene på laget) hvor vi bakte cupcakes, og soov over. My first american sleepover :-) 

#utveksling


Lurer du på noe? Just ask.


kommentarer: 6



Kontraster i hverdagen

  • Skrevet 12.08.2013
  • Klokken 13:57

Klokken er 06:56


God morgen/god dag! Selv om jeg kun har vært her i statene i litt over en dag(kan vel egentlig si to) har jeg allerede begynnt å merke kontraster mellom nordmenn og amerikanere. Så klart har vi de standar om at amerikanerene er mye mer åpne og pratsomme, men jeg har også merket endel andre forskjeller som jeg tenkte å dele med dere:

- Her vet de nesten ingenting om verden rundt seg, de vet nesten mindre enn meg om statene rundt seg til og med..

- Her er ungdommene mye mer barn enn i Norge. Aubrey (jenten som ble 18 igår) fortalte meg at jeg måtte holde meg unna noen personer fordi de var frekke, når jeg spurte hvorfor så svarte hun fordi de pleide å leke "ring på spring" på husene til folk. I tillegg synes hun at hun er alt for seint oppe når kl. er 10-11.

- De får sjokk når jeg sier at jeg må lære spansk og engelsk på skolen.

- De spiser nesten kun junk eller BBQ mat.

- De legger seg ganske tidlig, hele familien ligger å sover nå.

- De tar ikke av seg sko når de går inn i huset.

- De har ikke verdens beste smak når det kommer til interiør.

- All maten de spiser er søt, klissete og enda mer søt. Blir veldig for mye for min del.

- De bare går inn og ut av husene til naboene sine.

- De er veldig høylytte.

- De lufter ikke hundene, lar dem bare springe rundt i hagen.

- De bruker mye slang ord.

- De visste ikke at engelsk blir brukt "as a second language" i mange mange andre land.

- Broren til Aubrey er i "the us air force", og hun fikk beskjed om han var i Oman. Hun googlet hvor det var, og selv om det står klart på google at det er et land på den arabiske halvøya, konkluderte hun at det måtte være noe de kun hadde funne på, fordi det var hemlig hvor han var. Alle de voksne var enige om at det var slik det måtte være. Altså jeg gjentar de vet ingenting om verden rundt seg, og nok heller ikke så mye om google.

- Alle sier forskjellig antall elever på skolen og når den starter til meg, så det virker ikke som de har så god oversikt.

-  De er veldig dramatiske, og sladrer hele tiden. I går var tydligvis D.J. sin ex i bursdagen, og Shar (vmor) gikk rundt å fortalte det til alle: "OMG..blablabla".

- De er mye mer opptatt av respekt, og tar ord som "please, thank you, excuse me og may I" til et helt annet nivå enn nordmenn.

- Alle spør: "How you doin", svarer: "fine, how are you" "fine, thank you" for å være hyggelig, selv om jeg tipper de egentlig ikke bryr seg om hvordan det går med meg. 

"Indiana riders"
#utveksling

 


kommentarer: 1



Fremme

  • Skrevet 11.08.2013
  • Klokken 15:29

Klokken er 07:37 i amerikansk tid



Etter å ha kjørt i 8 timer, sovet litt på et flyhotell, tatt fly i 2 og en halv time til London, ventet i 3 timer på flyplassen, forså en time til siden flyet var forsinka, også ta fly videre i 8 en halv time til Chicago, så er jeg endelig fremme. Ettersom flyet var forsinka hadde vfamilien min feilberegnet tiden litt + det var masse kø, så de var litt seine de også. Men etter litt mer venting kom de ned rulletrappene med en rød og to blåe ballonger i hånden. Jeg var utrolig usikker på om jeg skulle klemme dem eller ta de i hånden, så jeg gav Shirley (Shar) en klem og tok guttene (Donald og D.J.) i hånden. De var utrolig koselige fra første øyeblikk, men det var pittelitt kleint i starten, det kan jeg innrømme. Jeg var sliten og trøtt, og orket ikke å dra fram alle samtaletemaer jeg kunne komme på. Jeg har vært som dere kanskje merket i forgje innlegg utrolig nervøs og redd, men det går bedre nå. Har forsatt helt syk hjemlengsel, men det er vel naturlig i starten. 


Underholdning på flyet, hehe.


"You should take a picture of Chicago"

Ettersom kameraet mitt ligger hos venninnen min på Sotra blir bildene virkelig helt fantastiske. Go iPhone. Men jaa, Chicago var stoort, og minnet meg om en miks av traffikken i LA og en smule SF også. Gleder meg til vii skal reise på tur dertil med de andre utvekslingstudentene i området.

I går etter vi hadde komt oss hjem, hilset på hundene(som er sååå søte), gitt gaver og jeg hadde fått byttet litt klær, så tok vfamilien meg rett med til en 18 årsdag til en som bor i nabolaget, husker deverre ikke hva hun heter. Men hun var svært hyper og familien advarte meg om at hun var veldig dramatisk, noe det gikk ann å se fra første stund. Maten der var bare rar og de spiser kuun junkfood her nede, meatballs in BBQ sauce, duck in a BBQish sauce and stuff like that, og for meg som allerede var halvveis kvalm etter en så lang reise, så var ikke dette den beste maten. Men må nok vende meg til å spise ny mat her. Shar (vmor) er heldigvis veldig opptatt av at jeg må gi beskjed om det er noe jeg ikke liker, selv om jeg nok ikke alltid kommer til å være ærlig om det. Folkene var koselige da, og bursdagsbarnet som jeg ikke husker navnet på, har allerede tilbudt meg å kjøre meg til skolen. Jeg ble kjent med en som heter Ashley også, som fortalte meg masse om skolen, og om hvordan folkene var. Hun fortalte at de kunne være både veldig snille, men også litt falske og frekke, noe jeg egentlig er forberedt på. Hun sa at hun kunne vise meg rundt på skolen, og hjelpe meg slik at jeg fant frem. 

Etteer "bursdagen" kjørte vi videre til datteren til Shar og Donald, der var deres to døttre, mennene deres og en mann som jeg troor var naboen deres oog 11 galne unger som sprang rundt. Alle var utrolig høylytte, og det var veldig mye for meg der og da, etter den lange reisen. Men alle var koselige, og spurte meg masse om Norge. Jeg fikk god kontakt med den yngste datteren som er 30 og den eldste som er 40(?) eller rundt det. Det er allerede endel som har sagt at de skal ta meg med på football game, og ut å spise junkfood :P Haha. De bruker også lol når de skriver her borte hver gang de synes noe er morsomt, noe jeg synes høres rart ut. 

Jeg fikk heldigvis tilslutt gå til huset å legge meg, sammen med Olebrum og verdens fineste pute som jeg har fått av Marie og Karmen. Love yooou guys. 

Det er forresten ikke såå vanskelig å snakke engelsk, de sier jeg klarer det fint(vertfall forhold til å være utlending), og det er bare noen ganger jeg ikke finner ordene jeg leter etter. Da sier jeg bare at jeg ikke husker hva det heter, og det har de forståelse for. Jeg tror dette stopper meg litt for å være såå åpen her, men jeg tror nok dette kommer seg etterhvert. Synes det er utrolig rart at ingen rundt meg snakker norsk, og det er litt ubehagelig å ikke ha noen jeg bare kan ta en pause fra engelsken med.


Men nå tror jeg at jeg snart må komme meg ut av senga, klokken er plutselig blitt 08.28, og jeg trenger viiirkelig en dysj.

PEACE OUT FROM LOWELL
 


kommentarer: 3



10 måneder, bare

  • Skrevet 10.08.2013
  • Klokken 00:45

Plutselig, sitter jeg i bilen på vei til Oslo. Jeg og mamma har kjørt siden fredag (igår) kl. 18, og begynner endelig å nerme oss. Vi har vel egentlig brukt bilturen til å tørke tårer, trøste og bite tennene sammen. Jeg prøver mitt beste til å forberede meg mentalt til å reise, men det er vanskelig når jeg har så mange fantastiske personer i livet mitt som det gjør så utrolig vondt å si hade til. For øyeblikket klarer jeg ikke å skjønne hvorfor jeg ville reise fra starten av og hvorfor jeg gjør dette mot meg selv. Jeg føler meg svak og ynkelig, og har for å være ærlig bare lyst til å finne en seng og sove der til de 10 månedene er over. Jeg har forsatt mange jeg aldri rakk å si hade til, og så mange jeg ikke vil reise fra. Jeg håper dette bare er slik det er i starten, fordi akkuratt nå klarer jeg ikke å glede meg noen ting. Jeg får bare holde hodet høyt og komme meg gjennom det, jeg må tro litt på meg selv og tenke at ting skal gå bra. Fordi det er vell opp til meg. Om kun 8 timer (eller kl. 07.55) sitter jeg meg på flyet sammen med 8 andre utvekslingsstudenter. Jeg er ikke sikker enda, men tviler på at jeg kommer til å blogge før jeg er fremme. Så ønsk meg lykke til. Hade trygge Norge og alle gode mennesker jeg kjenner, hei ukjente store skumle verden.


kommentarer: 5



Tiden flyr fra meg

  • Skrevet 08.08.2013
  • Klokken 17:33

Jeg har kun to dager igjen i Norge, og utrolig mye å gjøre. Alikevell har jeg brukt tiden min på å lage album som jeg skal ha med meg og å blogge, haha. Hele dagen i dag har gått til dette + å snakke med vertsfamilien min og områderepresentanten! Jeg var utrolig redd og usikker i starten, når jeg ikke hadde fått snakked med dem og ble gitt feil nr. og mail, så jeg klarte ikke kontakte dem heller. Jeg var helt stressa, men heldigvis har alt ordnet seg idag etter å ha snakket med STS. Familien virker så utrolig hyggelig, og jeg skal fortelle mer om dem etterhvert. Jeg må forresten si at de har hatt 34 fosterbarn (!!!!), men aldri en utvekslingsstudent før, så dette blir nok spennende både for meg og dem. Nå skal jeg snakke litt til med dem, og så gå ut å spise med Vilde og Ingrid og kjøpe siste rest før reisen. Også må jeg begynne å pakke snart da..


ULEMPER MED Å REISE:

- Jeg kan ikke bruke joggebukser på skolen - jeg lever for joggebukser
- Jeg kan ikke være med mine norske venner.
- Jeg kan ikke krype opp i senga til mamma eller pappa når jeg er red..
- Jeg kan ikke spise norsk mat/mat som jeg liker, heh.
- Jeg er kresen.
- Jeg tror jeg kommer til å være usikker på hvem mine ekte venner er.
- Jeg er litt naiv.
- Jeg kommer til å føle at jeg går glipp av ting.
- Hjemlengsel.- Jeg må snakke engelsk (dette er nok vanskeligst i starten).
- Jeg har ingen jeg kan gå til om jeg trenger støtte i starten.
- Jeg kan ikke sløse tiden.
- Jeg kan ikke komme forseint til ting (Linn er forsein, nesten alltid)
- Jeg kommer til å suge i norsk, og jeg er dårlig nok allerede.
- Jeg kan ikke være med kjæresten min på alt for lenge... dette er det verste.
- Jeg kommer til å bli irritert til tider og føle at alt rundt meg er feil.

Meeen det er ikke feil, det er annerledes, og det kommer jeg også til å lære etterhvert. Noe som bringer meg over på......

FORDELER MED Å REISE:
- Jeg får leve ut drømmen jeg har hatt så lenge.
- Jeg kommer til å vokse veldig som person (nå mener jeg ikke i cm., men inne i hodet)
- Jeg får oppleve High School og alt det innebærer.
- Jeg kan spille fotball, og oppleve school spirit.
- Jeg kan se American Football games.
- Jeg blir mye mye mer selvstendig.
- Jeg blir flinkere i engelsk.
- Jeg blir mer utadvendt.
- Jeg kan shoppe billig.
- Jeg får venner fra en helt annen del av verden.
- Jeg får oppleve en annen kultur. 
- Jeg kan spise junk food, hehe.
- Jeg får starte med blanke ark .
- Jeg blir mindre bortskjemt, og lærer meg at ikke alt blir "servert på sølvfat"
- Jeg kan være akkuratt den personen jeg ønsker, jeg kan være meg selv.
- Jeg  kommer til å oppleve så utrolig mye nytt, og livet mitt blir så mye rikere.


Dette er noe mange andre drømmer om eller angrer på at de aldri gjorde, og jeg er så heldig som får sjansen. Nå gjelder det bare å gripe den, og utnytte den til det fulleste. 

Skal bli flinkere med bilder snart, men kameraet mitt ligger på Tofterøy og jeg må få det i posten mens jeg er i statene, så jeg beklager! 

#utveksling 


kommentarer: 2



"See you later"

  • Skrevet 05.08.2013
  • Klokken 19:26

Det at jeg snart sitter ut på min 10 måneders lange reise har virkelig ikke enda gått opp for meg. Jeg tror ikke jeg kommer til å skjønne hvor heldig jeg er før etter tiden i statene er gått. Selv om jeg enda ikke er klar over hvor, hvem til og når jeg skal reise, må jeg snart innse at jeg ikke har all verdens tid med venner og familie. Plutselig står jeg på flyplassen med kofferten i hånden, helt totalt uklar for mitt nye eventyr. Jeg kan ikke ta tiden min forgitt, og jeg må skjønne at jeg engang sier hade for "siste gang". Mange av vennene mine og familien min har jeg nok kanskje allerede sagt hade til, uten å være helt klar over det selv. Det er rart, egentlig. Jeg vet ikke om jeg gav en god nok klem. Jeg vet ikke hvordan man sier hade for 10 måneder engang. Det er jo ikke foralltid, men det føles litt sånn alikevell. 

 
#utveksling

 


kommentarer: 3



LINN HØLLAND

Jeg er en eventyrlysten jente på 17 år. På bloggen kan du følge meg på min reise til Amerika, hvor jeg tilbringer skoleåret 2013-14. Jeg befinner meg i lille Lowell, som du ikke har hørt om, i staten Indiana. enjoy
hits