Takknemlig

  • Skrevet 30.12.2013
  • Klokken 23:25

Jeg er snart halveis i reisen min, noe som er trist og godt. Halve meg skulle ønske jeg kunne reise hjem i morgen, mens resten gruer seg til å forlate eventyret. Det å se hvordan folk lever her, få være en del av det og høre historier får meg til å sitte så utrolig stor pris på livet mitt hjemme i Norge. Her kan jeg ikke gå ute i gatene når det er mørkt ute, her kan jeg aldri føle meg helt trygg, fordi du aldri vet hva som venter på deg. Her er det mil og mil med cornfields. Selv om ikke dette skader meg, savner jeg litt det å kunne gå rundt ute og føle meg trygg, og det å ha kun 5minutter til nermeste fjell eller tursti. Jeg har alltid tenkt på Norge som kjedelig, fordi det ikke skjer så mye der, men når jeg snakker om det til folk her, ser de på det som nesten uvirkelig. Har virkelig ikke folk pistoler hjemme? Ser det virkelig slik ut? 

Amerika sies å være landet med muligheter. Men hvem er egentlig disse mulighetene for? Her jeg bor er muligheter en drøm for de fleste av folkene. Folk har ikke så mange valg, ikke så mye penger. Det er mange som trenger jobb, men få jobber å velge mellom. Det er dårlige arbeidsforhold, lange arbeidsdager, men de har ingen andre valg. De må jobbe der, ellers ender de opp arbeidsløse. Vertsforeldrene mine kommer slitne hjem fra arbeid hver dag. 12 timer jobber de, i jobber som ingen av de trives i. Ikke får de så mye penger for det heller, kun nok til å klare seg som en normal familie. Hele året har de jobbet for å kunne ta noen dager av nå i julen. De føler seg heldig som kan reise 2 dager vekk sammen med meg og vertsbroren min. Det er ikke slik det alltid har vært for dem, de pleide å være velstående. Men tider og samfunnet endrer seg..

Jeg har snakket med en utvekslingsstudent, hun fortalte meg en historie om en jente som var ett år eldre enn henne. Jenta hun fortalte om var utvekslingsstudent i fjord. Mens hun var i Amerika hadde hun valgt å fokusere på livet der borte, og tatt litt avstand fra vennene sine hjemme. Etter de 10 månedene var over kom hun hjem, hun gledet seg til å se alle vennene sine igjen. Men det var ingen der til å ønske henne velkommen, "vennene" hennes fantes ikke lengre. Hun måtte til og med bytte skole. Denne historien fikk meg bare til å sitte utrolig stor pris på vennene mine. Jeg fikk et spørsmål om jeg var redd for dette, og jeg tenkte over det, jeg er faktisk ikke redd i det hele tatt. Kanskje jeg ikke kommer til å holde like god kontakt med alle, men jeg vet hvem vennene mine er, og jeg vet at de bryr seg om meg og jeg bryr meg om de uansett om vi er milevis vekke. Jeg vet at de kommer til å ta meg i mot når jeg kommer hjem, og at ting kommer til å bli som før. Fordi de er vennene mine, og det har mange av de vært i mange år. 

Folk blir sjokkert når jeg forteller at jeg har en kjæreste i Norge, at jeg vet at vennene mine kommer til å vente på meg, når jeg forteller om familien min, når jeg viser bilder fra Norge, forteller hvor trygg jeg er der. Jeg har aldri tatt det nesten mer enn en selvfølge, men det skal jeg ikke gjøre mer. Fordi jeg er så heldig, og så utrolig takknemlig for alt jeg har, og for det livet jeg får oppleve her og har i Norge.


#utveksling 


kommentarer: 7



LINN HØLLAND

Jeg er en eventyrlysten jente på 17 år. På bloggen kan du følge meg på min reise til Amerika, hvor jeg tilbringer skoleåret 2013-14. Jeg befinner meg i lille Lowell, som du ikke har hørt om, i staten Indiana. enjoy
hits